Máni

Da Gud skapte Peloponnes klagde peloponneserne over at jorda var så karrig at de ikke kunne brødfø seg der. Gud gikk da med på rydde bort steinen, for å skape bølgende åkre i øst, fruktbare jorder i vest; oliven, appelsiner, fikner og druer, alt menneskene ønsket seg. Peloponnes ble et av de mest grøderike områdene i Hellas. Men hvor skulle Gud gjøre av steinen han hadde ryddet? Han kikket bak seg, og fikk øye på noen bare fjellknauser som strekte seg ut i havet. "Her", tenkte han, "her, kan ingen bo likevel. Her kan jeg kaste fra meg all den Peloponnesiske steinen. Og slik ble det. Disse steinete, karrige fjellområdene er Mani. Magiske mani.

Hvor ligger egentlig Máni, og hvordan kommer jeg meg dit?
Mani er den midterst fingeren på Peloponnes (se kart), og deles vanligvis inn i to områder: Ekso Mani og Mesa Mani, som direkte oversatt betyr ytre og indre Mani. Ekso Mani strekker seg fra Kalamata og sørover til Oitylo (uttales "Ittilå") på vestsiden av fingeren, mens Indre Mani er resten av "fingertuppen". Mani er ytterpunktet på den enorme fjellkjeden Taygetos, med høyeste fjelltopp Profitis Elias (2407 m.o.h.), det høyste fjellet på Peloponnes og det fjerde høyeste i Hellas. Grovt sett ligger Ekso Mani i regionen Messinia, mens størstedelen av Mesa Mani ligger i Lakonia. Avstanden til Athen er ca 300 km.

Den enkleste måten å komme seg til Mani på er å reise med Lilleput Reiser, som i øyeblikket er eneste skandinaviske turoperatør til denne delen av Peloponnes. De har direktefly fra Oslo til Kalamata hver lørdag i perioden april - oktober. Reiser du utenom denne perioden, eller ønsker å bruke en annen reiserute, er det letteste å ta fly til Athen, og enten leie bil eller ta bussen derfra. Det går flybuss (Rute 93) direkte til hovedbusstasjonen for Peloponnes (Kifissos), og bussene til Kalamata går ca annenhver time fra tidlig om morgenen til kl 22, og bruker fire til fem timer til Kalamata. Du må kjøpe billett på forhånd, med fast sitteplass, les mer om dette systemet her og om busser på Peloponnes her. (Vanligvis er det ikke problem å få plass, men i høysesong og på spesielle utfartsdager må du regne med å "stå over" en buss.)

Det går tog fra Athen til Peloponnes. Det holder enkel standard, men er en opplevelse i seg selv. Tro ikke at toget er raskere enn buss, det bruker omtrent dobbel så lang tid. Se mer om tog på Peloponnes her.

Kjører du bil og vil ha Kalamata som utgangspunkt, følger du skiltene til Korinth - Tripolis - Kalamata. Kjøreturen tar fra 3-5 timer, alt etter hvor fort man er komfortabel med å kjøre. Fra Athen til Tripolis er det motorvei, deretter mer kuppert og svingete, og tidvis ganske smal vei (for å være en så trafikkert rute). Det er selvsagt også hundrevis av andre mulige reiseruter til Mani. Veistandarden er jevnt over bra, men spesielt i fjellområdene kan det være svært svingete, og et mareritt for de med høydeskrekk. Som alltid, lønner det seg å studere kartet på forhånd, og sørge for at du har et godt, detaljert og ikke minst nytt kart.

(Kartet er levert av mapquest.com)

Myte og historie
Navnet Mani og ordet manisk har felles opprinnelse i Manii, de fryktede Furiene, eller Erinyene som de kalles på gresk, disse kvinnelige vesnene som holdt til i Hades dødsrike, og som sies å være maniatenes mytologiske opphav. Inngangen til dødsriket og underverdenen skal ha vært like ved Kapp Tenaro, sydspissen på Mani. Inngangen var en stor grotte, og ble voktet av den tre-hodede helvetshunden Kerberos, som passet på at ingen levende kom inn og ingen døde kom ut.  (Den tolvte og siste oppgaven heroen Herkules fikk var å hente denne helveteshunden og føre den til Evrysthevs) .

Dioskouri-tvillingene Kastor og Polydikes skal også være født på Mani, og gravene finnes like utenfor Kardamili. Tvillingene hadde forskjellige fedre, Kastor var sønn av Sparta-kongen Tydareos, mens Polydikes var sønn av Zevs. Mor var Leda og siden hun ikke kunne få barn på vanlig måte la hun ifølge myten to tvillingegg. I det ene lå Helene ("Skjønne Helene") og Klytaimnestra, og i det andre Kastor og Polydikes. Tvillingsønnene er mest kjent for at de var så gode venner at de alltid måtte være sammen for å trives. De var også med på Jasons helteferd for å finne "Det gyldne skinn", det såkalte argonautertoget, og var sjømennenes og gjestfrihetens beskyttere. Stjernebildet "Tvillingen" er oppkalt etter Dioskourene, og men de to mest strålende stjernene (Kastor og Polydikes) vil aldri kunne ses på himmelen samtidig. Det hadde seg nemlig slik at disse to usedvanlig gode vennene fikk et tragisk endelikt. Brødrene hadde røvet med seg to unge jenter, men ble tatt på fersken av jentenes far. I kampen som fulgte ble Kastor drept. Gudesønnen Polydikes var udødelig, men utrøstelig over tapet av broren. Han ba sin far Zevs om å gjøre Kastor udødelig slik at de fikk være sammen, men det kunne, eller ville, ikke Zevs. I stedet fikk Polydikes dele sin udødelighet med broren, og halve året bodde han med de andre gudene på Olympen, og det andre halvåret byttet han plass med sin bror i underverdenen. Men sammen fikk de aldri mer være.

Maniatene har gjennom tusener av år levd opp til assosiasjonene navnet gir; de opprørske, rasende, krigerske, voldsomme, et folk som var vanskelig å kue. De første var sannsynligvis etterkommere av antikkens Spartanere, som flyktet fra invasjonen av slaverne, og søkte tilhold på ugjestmilde og karrige Mani. Senere kom andre flyktninger til; italienske, franske, kretiske og ikke minst folk fra ulike deler av Peloponnes, etterhvert som pest og inntrengere herjet.  Etterhvert ble det trangt om plassen, og selv om Mani var et "fritt" område, var ressursene knappe i dette tørre fjellandskapet. Piratvirksomhet ble en viktig attåtnæring, som maniatene var berømte og beryktede for. Ikke minst kjempet maniatene seg i mellom om tilgang og råderett over vann og jord, og familietilhørighet eller klantilhørighet var ekstremt viktig. Klanene havnet stadig i blodfeider (vendettaer) med hverandre, og disse kunne pågå gjennom mange generasjoner. Helt fram til moderne tid har hevn og drap med slike motiver skjedd på Mani. Blodfeidene og behovet for et sterkt forsvar mot inntrengere, gjorde også at man utviklet en spesiell arkitektur. I Mesa Mani kan man fortsatt i dag se de helt spesielle tårnhuslandsbyene, med høye tårn med skyteskår for kanoner og andre utrustninger for krigføring. I Ekso Mani var ikke blodfeidene så utartede, i de fleste tilfeller aksepterte innbyggerne en klanleder eller "Kapetaneos" (Kaptein) for sitt område. Også her finner man flere enkeltstående tårnhus, men disse ble hovedsakelig brukt som vakttårn, selv om de også kunne brukes som forsvarsskanse hvis det var nødvendig.

I en periode hvor tyrkerne okkuperte størstedelen av Hellas (1453-1825), fikk de derimot aldri helt fotfestet på Mani. Maniatene var jo i og med piratvirksomheten og blodfeidene allrede godt utstyrt med våpen, og tyrkerne kviet seg for å invadere området. De bygget i stedet to fort (Kelefá like ved Oitylo, og det andre helt på sydspissen ved Porto Kayo), og forsøkte å holde en viss kontroll herfra. Maniatene hadde privilegier uten sidestykke ellers i Hellas, lavere skatt, tillatelse til å ringe med kirkeklokkene, og de slapp også å bidra med soldater til tyrkernes janitsjarer. Det ville uansett vært svært vanskelig for ikke å si umulig for tyrkerne å tvinge gjennom en tøffere lovgivning, med tanke på maniatenes forsvarsevne og -vilje. Tyrkerne utnyttet i stedet familiefeidene og motsetningene mellom klanene og innførte i 1776 systemet med lokale "Beyer". En Bey var gjerne en viktig klanleder, som da fikk ansvaret for skatteinnkreving og andre tyrkiske interesser. Til gjengjeld fikk Beyen og hans klan beskyttelse fra tyrkerne mot rivaliserende klaner. De fleste Beyene sørget for bedre priviligier for seg og sine, men gjorde svært lite til gjengjeld, og i mange tilfeller drev de regelrett skjult motstandskamp, og samarbeidet både med europeiske grupperinger (pan-hellinister) og lokale Kleftis-bander. Sistnevnte var en slags geriljasoldater som gjerne holdt til i fjellområdene og gjorde sporadiske angrep mot tyrkere. De livnerte seg for det meste av tyveri og veirøveri og ble derfor kalt "tyver", på gresk "kleftes" (jfr ordet kleptomani).

Den siste Beyen på Mani, Petrobey Mavromichalis (bildet), ble innsatt i 1815, og la raskt føringen for en utvidet motstand mot tyrkerne. Til tross for at sønnen ble holdt som "gissel" i Istanbul, kontaktet han motstandsorganisasjonen Philiki Etiria ("Vennskapsforbundet") og fikk forhandlet fram en våpenhvile mellom klanene på Mani, og samlet dem dessuten for revolusjon og opprør. Den 17. mars 1821 ledet han sine tropper ut av Tsimova, som senere ble døpt om til Areopolis - Krigsguden Aris' by - og marsjerte mot Kardamili, hvor troppene til Kolokotronis, Mourtzinos og de andre klanene i Ekso Mani sluttet seg til. Den 23. mars angrep de tyrkerne i Kalamata, og vant den første viktige seieren i kampen for selvstendighet.

Den nasjonalistiske gløden og støtten til en gresk stat bleknet imidlertid hos maniatene da kravene om statsskatt kom fra den greske regjeringen, og maniattene hadde når sant skal sies aldri vært så opptatt av Hellas' frihet, som av sin egen. De var ikke mer villig til å gi fra seg styrerett til en sentral gresk regjering, enn de de hadde vært villig til å gi den til en tyrkisk. Irritasjonen ble så stor at maniatene i 1830 faktisk planla et angrep på Nafplion, hovedstad i Hellas den gangen. Regjeringen fikk nyss om ryktene og fengslet Petrobey Mavromichalis og holdt ham i praksis som gissel. Det ble fredsforhandlinger og angrepet ble ikke iverksatt, men Mavromichalis ble fortsatt holdt i fangenskap. Hans sønn og bror myrdet da den første greske presidenten, Kapodistrias, i et attentat som til forveksling lignet et manisk vendetta oppgjør, og de ble senere henrettet for dette.

I 1833 ble det bestemt at tårnhusene på Mani skulle rives, offisielt for å få slutt på blodfeidene, men dette var også et forsøk fra statens side på å få de opprørske maniattene under kontroll. Den nyinsatte Kong Otto, "importert" fra Bayeren og sønn av keiser Ludvig, satte inn bayerske tropper for å gjennomføre rivingen, men troppene led et ydmykende nederlag. Rivingen av tårnene ble til slutt oppgitt (heldigvis for oss som i dag kan nyte synet av dem), men urolighetene og misnøyen på Mani fortsatte, i likhet med blodfeidene. Den siste store familiefeiden på Mani ble endt i 1870, men helt fram til 1900-tallet var det spredte episoder og mistro blant flere av klanene. Den dag i dag er familietilhørigheten viktigere her enn de fleste andre steder, og maniattene regnes fortsatt for å være vanskelige og sta, og kanskje litt bakstreberske, og det å holde noe "maniatiko" betyr at man ikke under noen omstendighet gir seg i en diskusjon eller konflikt, og i verste fall går til hevnaksjon mot motstanderen.

 Til toppen!

[Toyas lille Hellasguide]
[Amorgós]   [Anáfi]   [Astypálea]   [ Folégandros]  [ Pelopónnesos]   [Pátmos]   [ Rhódos by]  [Thásos]
[Velmente råd]  [ Visste du at]   [Gresk for meg]   [ Gjestebok] [Lenker]
E-mail: postmaster@hellasguide.net

Andre av Toyas sider:
[ Personlig hjemmeside ]  [ Sto Kapaki ]  [ Lenins blogg ]